"Jeg løfter det skitne og det reine. Det tunge og det lette.

Legger armen rundt det spinkle og myke.

Teller dråper til det er tomt. Hvis jeg snur meg mot venstre

kommer mørket inn fra høyre. 

Jeg favner det og bærer det tett inntil,

som en haug med uvaskede klær. 

Går til grensene og speider. I det fjerne kan jeg høre skogen rope. 

​

Men jeg slipper ikke. Jeg holder. Hjertet jobber seg gjennom lag etter lag. Lufter, rister, banker, hviler.

En gang i tiden visste jeg nesten alt. 

Nå lytter jeg bare til hvert hjerteslag."

 

​

​

Rikke Marie Mjøen